The truth about England

Ok, som dere alle vet så har ikke dette oppholdet mitt vært som en dans på roser, jeg har slitt masse med hjemlengsel og stress på skolen. Ikke vet jeg om det er selve plassen, familien, skolen etc som gjør meg så deppa, eller om det er bare det at jeg rett og slett ikke var klar for denne reisen enda!
Kan ikke telle gangene på hvor mange ganger jeg har bare ligget i senga og grått meg i søvn over savn eller at jeg rett og slett bare var helt nedbrytt av skole som krevde så alt for mye av deg.
Det å komme til et helt nytt land og bli introdusert for en helt ny kultur og livstil, trodde jeg skulle bli veldig kjekt og spennende, og jeg var dermed ikke innstilt på at det skulle gi så mye motgang som det har gjort.
Den første måneden gikk fantastisk, og alt var nytt og spennende for meg, men sakte om sider så begynte alt å bli en vane og selvfølgelig ble da alt brått mye kjedeligere. Det å finne seg venner, engelske venner er en kamp i seg selv, på min skole virker mange veldig arrogante og overlegne og selv om du har noen å prate med på skolen, så er det ikke snakk om å finne på noe på fritiden liksom.
Har lest mange blogger nå fra england om folk som storkoser seg og er så utrolig glade for at de reiste, dette var liksom det beste som kunne hendt dem og begynner å fortelle om alt det kjekke de gjør og finner på. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det hele tatt for å si det sånn. asså, selvfølgelig finner jeg på masse kjekt, men det er liksom bare for å ha noe å fylle ut dagene med. Så mye motgang som jeg møter her nede trodde jeg aldri jeg skulle få. Det går ikke en dag uten at jeg tenker og savner hjem. . .

Det at skolen i England krever 100 ganger mer av deg enn i Norge kommer sikkert ikke som en overraskelse, leste faktisk her på nettet at Norge kommer på en 28 plass i utdanningssystemet mens england ligger på en 6 plass. . . . hva vi kaller skole i Norge hvor man sitter med laptop, msn, og facebook på prøver og under undervisning ses bare på som sjokkerende når jeg forteller om dette i England. Når jeg prata med rektor en dag på skolen sa hun at college jeg går på skal være et av de beste og mange studenter som satser på A og jobber mot en A kommer dit for å gjøre det bra til universitetet, skolen er rettere sagt lagt opp til at elever skal jobbe hardt og prestere bra! Vet ikke helt om EF burde sende utvekslingsstudenter her eller ikke for jeg synes den er for stor og krevende, men iallefall har jeg gått fra å være en skoleflink og en lærevillig elev til en svært deppa og skolelei elev. Andre elever har også reist hjem for de klarte ikke mer, og det sier litt.
Når ikke engelsk er morsspråket ditt, du er her helt alene og har mange tanker å håndtere synes jeg det er feil av dem å feks måtte la meg sitte igjen etter skolen helt til jeg har gjort ferdig leksa som jeg ikke forstod! skremmer meg bare mer og mer. så skolen er en STOR del, den største delen for at jeg ikke trives!

Det hele har bare vært en stor berg og dalbane, uka før jul var jeg i kjempegodt humør og trivdes veldig, begynte å se mer positivt og det gjorde alt mye bedre, dagen før jeg reiste hjem til jul fryktet jeg nesten at å reise hjem ville bli ødeleggende for da ble jeg minnet på alt det jeg hadde hjemme igjen. Uansett jula og nyttår hjemme var helt f a n t a s t i s k, beste ferien noensinne. Så virkelig hvor godt og bra jeg har det i Norge og at kontrastene er stoore! Ufattelig glad for å bo i Norge.
Dagen før jeg skulle reise til england var drepende, hadde virkelig ikke lyst, fra å gå fra alt det kjære og sosiale til et liv i England hvor jeg ikke trives, føler meg lite sosial og stressende ville jeg bare ikke, men følte jeg ikke hadde noe valg! Ikke ble det øving til examen heller som kommer denne uka.

Dagen da jeg kom tilbake til England igjen var rar, veldig rar, egentlig veldig trist, satte meg bare ned å tenkte, hvorfor er jeg egentlig her? jeg vil jo ikke! eller vil jeg? begynte raskt å tenke tilbake til kjære Norge igjen og hvor flott jeg hadde det der. Men fint lite jeg kunne gjøre da. Følte meg rett og slett tom. Enda verre ble det da sønnen og dama hans i huset hadde kasta meg ut av rommet, etter en lang reise ville jeg bare pakke ut og legge meg til å sove og begynne å øve litt, men nei, de hadde tatt alle klærne mine pluss private saker og hevet alt i søppelposer og feid det inn på husets minste rom som måler 2x4 m! Jeg var rett og slett kjempesjokkera at de kunne gjøre det! Ikke spurte de om jeg ville selv fjerne tingene mine, men at de kan bare hive meg ut på denne måten når jeg er hjemme i to uker på ferie?! egentlig skulle de ikke bo her i det hele tatt siden EF sa jeg skulle bo hos en enslig dame! Helt satt ut, respektløst rett og slett.
Men snill som vertsmor er lot hun meg få hennes rom, men har enda ikke skapplass eller noe!

Uansett, dagen idag har gått med til litt øving, har helt panickattack, forstår ikke matten og har glemt ut masse! ikke vet jeg hvordan det skal gå, og så sier folk at man er nødt til å få C i alle fag for å få året godkjent!? asså, i mitt tilfelle i matte kan dette bare gå å legge seg!
Er bare så ufattelig lei, vil bare hjem!
Har snakka me pappa, og han skal kontakte skolen min hjemme i Norge om det en mulighet for å komme tilbake. Hvis muligheten er der har jeg en del tenking. Selv om det virker som en lett utvei nå å reise hjem igjen vet jeg at også det vil bli tungt angående skole siden jeg henger så langt etter nå, men iallefall da har jeg det bra med meg selv igjen. Men så tenker jeg også, ok jeg har vært her i 16 uker nå, har 20 igjen! føles som et nederlag å hatt pint seg gjennom 16 uker for så å avslutte! jeg vet at det går mot lyseere tider, humøret blir bedre, terminene kortere, men klarer jeg å utsette meg for denne pininga lengre? På en måte føler jeg meg for stolt til å reise hjem, vil ikke bli sett på som en svak person, for det er jeg ikke! men tro meg jeg prøver og prøver men møter bare motgang! Dette var drømmen min sååå lenge, vil jeg bare gi slipp på den selv om ting går feil vei?

Denne uken kommer til å bli et helvette angående examener og shit, men får bare bite i det sure eple og prøve komme meg gjennom det på best mulig måte. Heldigvis har jeg Felix som sliter med akkuratt det samme som meg, men sjangsen for at han reiser hjem er like store som mine.
Om jeg angrer på at jeg gjorde dette? hmmm, for å si det slikt, hadde jeg ikke reist hadde jeg enda lurt på hvordan det hadde vært, jeg føler meg som en mer selvstendig person og har lært å sette mer pris på ting som jeg har hjemme i Norge. Hvis jeg kunne velge på nytt, men jeg visste hvordan det kom til å bli så nei jeg hadde ikke reist! føler jeg har ødelagt for masse, hvis jeg ikke har skoleplass nå å må ta året på nytt og ikke få være russ med venner, det går bare ikke! så, en annen grunn til å måtte være her. Jeg tror at jeg kan klare dette året, men er redd hvordan dette vil ødelegge meg som person for mer motgang blir det, det kan jeg med hånden på hjertet si!
Men som alle sier, du får prøve å tenke positivt =)